Avøring kurerer best?

Denne kronikken er skrevet av Stig Bengmark – professor emeritus, forsker, foreleser og forfatter. Les flere av Stigs kronikker her.
Det blir stadig mer akseptert at de fleste sykdommer stammer fra en dårlig fungerende tarmflora, og dermed et dårlig fungerende immunsystem med bl.a. økt gjennomtrenging av bakterier og gifter i kroppen (leaky gut). På lang sikt fører dette til en forhøyd generell betennelse i kroppen med dårlig humør, tretthet, kløe og mye mer, som på sikt fører til kroniske, ofte dødelige sykdommer.
I en velfungerende tarm skal det finnes 1,5 kg (helst 2 kg) tarmbakterier som utgjør et slags «avføringsorgan». Dette «organet» er like stort eller t.o.m. større enn leveren, og det har masser av viktige funksjoner for helsen vår. Her bør det finnes minst ti ganger så mange bakterieceller enn det finnes vanlige celler i kroppen vår, og hver bakterie har sin egen spesifikke funksjon ved det «løpende rullebåndet» som tarmen utgjør. Hver bakterie er avhengig av at den bakterien som står foran på «rullebåndet», har gjort jobben sin godt. Og for at alt skal fungere optimalt, bør det finnes ca. 1000 ulike bakteriesorter – alle med ulike spesialoppgaver på «rullebåndet». Dette tilfører mellom 100 og 150 ganger flere gener, som muliggjør et stort antall ytterligere funksjoner for metabolismen i kroppen og helsen vår. Dessuten må bakteriene være mange, svært mange. Man har beregnet at det bør finnes 100 milliarder.
Bakterier krever mye mat for å fungere
For dere som har lest Giulia Enders internasjonale bestselger «Sjarmen med tarmen», er det ingen nyhet at avføringen og avføringsvanene er veldig viktige for helsen vår. Dessverre har vi som er vant til Vestens bekvemme livsstil og å spise industrielt behandlet mat, faktisk mistet 40 % av tarmbakteriene som forfedrene våre hadde, og dermed muligheten for å fordøye og utnytte innholdet av såkalte tøffe fibre. Den fremste årsaken til at «avføringsorganet» minsker og ikke lenger fungerer som det skal, er at vi ikke spiser de 1,5–2 kg ferske fruktene og grønnsakene som vi normalt skulle ha gjort (mesteparten skal være grønnsaker, og helst rå og umodne) – da får vi nemlig et velfungerende «avføringsorgan».
Råkost-fundamentalister har testverdier som vi sjelden ser lenger
Mengden avføring bør være omfattende, 600–800 g, og ikke 60 g som nå. Transport fra munn til tarmåpning bør skje raskt, 20–24 timer, og ikke som nå, opp mot 4–5 dager. Veganere har fantastisk gode verdier ved testing: et systolisk blodtrykk på rund 105, et diastolisk blodtrykk på drøyt 60, et blodsukkernivå på 4,7 mmol/l, en insulinverdi på 2,8 mU/m/ml, en CRP (betennelsesverdi) på 0,52 mg/l (en femtedel av kontrollgruppen), HOMA-IR (kvantifiserer insulinresistens og insulinproduksjon) på 0,59 (kontrollgruppe 1,36) og en triglyseridverdi (fett i blodet) på 56 mg/dl (kontrollgruppe 1,20) osv. (1).
Stress, kjemikalier og legemidler – dødelig trussel mot «avføringsorganet»
De største skadevirkningene på «avføringsorganet» kommer av stress og tilførte syntetiske stoffer (hovedsakelig legemidler), og deretter kommer miljøgifter av ulike slag. Det er et dilemma det er vanskelig å løse – man må faktisk enten velge en god tarmflora eller behandle med legemidler – «både og» fungerer dessverre ikke. I prinsippet utgjør alle legemidler en trussel for «avføringsorganet» – antibiotika, blodtrykkmedisin, beroligende medisin, magemedisin og søvntabletter. Tilførsel av antibiotika har vist seg å ødelegge ca. 90 % av tarmfloraen, og dermed bidratt til å «slå av» viktige funksjoner i tarmen, som å fordøye mat, produsere vitaminer og andre viktige stoffer, tette tarmveggen og hindre lekkasje av gifter inn i kroppen, metabolisere gallesyre og syntetisere viktige stoffer, f.eks. prostaglandinhormoner og steroider (2). Det tar måneder, hvis det noensinne skjer, før de viktige bakteriene kommer tilbake. Samme problem oppstår ved bruk av kjemoterapeutiske stoffer som vanlige kreftmedisiner – de reduserer tarmfloraen til en hundredel, minsker den viktige anaerobfloraen til en titusendel og gir hundre ganger så høyt innhold av giftige bakterier i tarmen (3). En slik behandling slår faktisk ut det egne immunforsvaret, og man blir helt avhengig av at den kjemiske behandlingen er hundre ganger så effektiv – ellers ville situasjonen ha vært verre, mye verre. Slik behandling må altså, liksom behandling med antibiotika og andre legemidler, gis med største varsomhet, og ikke på refleks som så ofte skjer.
Å gjenopprette/rekondisjonere «avføringsorganet»
Å vedlikeholde «avføringsorganet» sitt må gis høy prioritet. Vi trenger stadig ny tilførsel av bakterier, noe moderne hygiene har gjort veldig vanskelig. Det er særlig viktig med et stort inntak av rått og grønt – ukokt grønt er faktisk svært rikt på nyttige bakterier. Det er velkjent at barn som vokser opp på bondegårder, ikke lider av allergier like ofte, og det gjelder trolig også andre sykdommer. Bonden skulle, hvis han ikke hadde vært så utsatt for stress og de mange landbrukskjemikaliene, også hatt den samme fordelen – men dessverre ser det ikke slik ut i virkeligheten.
Å bytte avføring
Det er faktisk svært vanlig i naturen at dyr spiser avføring – slike dyr kalles koprofager. Koprofager spiser ofte sin egen og andres avføring, noe som gjør at bakteriefloraen fornyes i både munnen og øvre mage-tarm-kanal, samt bidrar til fornyelse av «avføringsorganet». Koprofagi medvirker bl.a. til raskere vekst/regenering av mage-tarm-kanalen og dermed forbedret fordøyelse av maten. Veterinærer har i århundrer praktisert det som kalles for transfaunasjon, dvs. overføring av avføring, mellom ulike arter. De har særlig brukt det ved tilstanden som hos storfe kalles ruminal acidose og hos hester, særlig ved kronisk diaré eller forstoppelse, og for å gi økt fertilitet.
Å behandle med avføring har også vært en viktig del av humanmedisinen – noe man begynte med lenge før man visste noe om bakteriers eksistens. En slik behandling fantes i gresk medisin allerede for 2500 år siden. Det var imidlertid ikke før for 1700 år siden at den ble ordentlig beskrevet i en håndbok for akuttmedisin av den kinesiske legen Ge Hong. Også i vestlig medisin har det vært utbredt med overføring av avføring. Den tyske legen Franz Christian Paullini (1696) beskriver f.eks. fordelene ved dette i en håndbok kalt «Legende avføringsapotek».
Blant allmuen fortsatte behandlingsformen lenge. Da jeg som liten ikke ville spise grøten min, sa farfaren min (født på 1860-tallet): «Det er vel ikke noen sak å spise grøt. Da jeg var liten og var dårlig i magen, gikk far ut i stallen og tok en ‘hestepære’ (skånsk for bolle av hesteavføring), klemte ut saften og ga meg å drikke».
Introduksjonen av antibiotikaresistente stammer har forandret alt for alltid
Euforien etter oppdagelsen av antibiotika var enorm – man trodde at problemet med infeksjoner var løst for alltid. De innledende fremskrittene var også store – det er faktisk en suksesshistorie uten like – og store grupper av tidligere alvorlige eller uhelbredelige sykdommer ble redusert dramatisk, ja, en del ble til og med eliminert. Men det skulle ikke vare lenge – bakteriene viste seg å være smartere enn menneskene. De tilpasset seg til situasjonen og utviklet sin egen motstandskraft mot antibiotika.
Kanskje det er bra på lang sikt, for vi trenger bakteriene våre, og antibiotika dreper faktisk alle bakterier uten å skille de gode fra de dårlige. På kort sikt skaper det imidlertid en nesten uløselig situasjon – vi har ikke alternativer som samfunnet er villig til å akseptere, og her må vi tenke oss grundig om. Allerede i 2050 er det anslått at resistente stammer vil være den største dødsårsaken på jorden – betydelig vanligere enn kreft (og det til tross for at forekomsten av kreft kommer til å tredobles frem mot dette året).
Det finnes atskillige sorter av resistente stammer, og en som tidligere har skapt store problemer, var den som ble kalt Community-Acquired Clostridium Difficile Infection (vanligvis forkortet til CDI). Dette er en skikkelig versting. Allerede i dag er det den vanligste dødsårsaken ved mage-tarm-infeksjoner, og bare i USA (300 millioner innbyggere) anslås den å forårsake ikke mindre enn 100 000 dødsfall per år. Og for å gjøre saken enda verre stiger disse tallene raskt, noe som gjør situasjonen uholdbar – allerede i dag koster CDI-behandling det amerikanske helsevesenet alene 1,5 milliarder dollar årlig, og det vokser i rekordtempo. Til tross for behandlingen med den sterkeste og nyeste antibiotikaen (Metronidazole, Fidaxomicin, ofte Vancomycin) får 83 000 personer tilbakefall hvert år ifølge en ny rapport (4) . Minst 20 % av befolkningen bærer på clostridium-bakterier, men så lenge vi har et velfungerende immunsystem, gjør de ingen skade. Men når «avføringsorganet» svikter – f.eks. etter antibiotika eller annen alvorlig behandling, og ofte hos eldre (92 % av de syke er over 65 år) – slår bakteriene til, og det med full kraft. Det er særlig vanlig på sykehjem av ulike slag – bare på sykehjemmene blir det registrert en halv million tilfeller hvert år, hvorav minst 30 000 dør.
CDI er ikke bare dødelig, men medfører også betydelige smerter før den rammede til slutt dør. En alvorlig manifestasjon av CDI er en tilstand som kalles pseudomembranøs kolitt. Det er en ofte dødelig sykdom hvor slimhinnene i tarmen flasser av og erstattes av en tykk «pels» av bl.a. ondartede bakterier som lekker inn i kroppen i store mengder og gjør offeret svært sykt. Før i tiden var den eneste løsningen å fjerne hele tarmen – men det var aldri en god løsning, for dødeligheten var minst 50 %. Heldigvis klarte en god venn av meg, kirurgen Ben Eiseman, å løse problemet. Han gjeninnførte helt enkelt avføringsbehandlingen. Pasientene som fikk gjentatte klyster med donert avføring, frisknet på mirakuløst vis til.
Man skulle tro at problemet nå var løst, og at man kunne velge å gå videre og teste metoden i store kliniske serier, men dessverre slo forhåpningene helt feil. Antibiotikaen vancomycin viste seg også å være effektiv, og samfunnet og myndighetene valgte å prioritere denne behandlingen fremfor overføring av avføring. Overføring av avføring er av ganske forståelig grunner verken tiltalende for folk flest eller myndighetene som utsteder tillatelser, og det skulle gå flere tiår før det ble aktuelt igjen. Nå har det likevel vist seg at overføring av avføring er en overlegen behandlingsform mot denne tilstanden, og gjentatte behandlinger med Fecal Mikrobial Transplantation (eller FMT som det nå heter) har vist seg å være svært vellykket. Metoden er svært lovende, men det gjenstår fortsatt mange studier før behandlingen kan aksepteres fullt ut.
Gode donorer er vanskelig å finne, og ingen vestlig person har et optimalt «avføringsorgan». Flere studier har vist at FMT er mer effektivt enn behandling med vancomycin, som ikke bare ofte fører til tilbakefall, men som også forårsaker uopprettelig skade på «avføringsorganet» og immunforsvaret. Av forståelige grunner er myndighetene skeptiske til å slippe FTM-behandlingen løs, men er likevel tvunget til å akseptere at FTM kan brukes etter to mislykkede behandlinger med vancomycin.
Selv om det ikke inntreffer ofte, kan man faktisk bli smittet av andres avføring. Å forberede og gi klyster med avføring er verken tiltalende for personellet eller pasientene, og dessuten er det vanskelig å finne «avføringsorganer» som inneholder de beste bakteriene. Det ville ha vært logisk å skaffe donorer blant personer med samme livsstil som forfedrene våre og som har et stort og rikt «avføringsorgan». Kanskje blir dypfryst avføring fra Yanomami i Sør-Amerika, Hadzas og Burkina-Faso, hvor mennesker lever som forfedrene våre og har hhv. 40 % og 20 % flere bakteriesorter å by på, en dag en handelsvare?
Så hvordan kommer vi oss videre? Kanskje er «syntetisk avføring» – en sammensetning som er laget på et laboratorium for å ligne avrøing – en løsning?
Litteraturhenvisninger:
1. Fontana L et al . Rejuvenation Res. 2007;10:225–234
2. Caetano L et al. Antimicrob Agents Chemother. 2011;55:1494-15
3. Van Vliet MJ et al. Clin Infect Dis 2009;49:262-270
4. Rao K, Safdar N. J Hosp Med. 2015 E-pub
5. Eiseman B et al. Surgery. 1958 Nov;44:854-859