Det livsviktige D-vitaminet

Denne kronikken er skrevet av Stig Bengmark – professor emeritus, forsker, foreleser og forfatter. Les flere av Stigs kronikker her.

D-vitaminmangel – en sorg uten like

Historien om mangel på vitamin D er lang og fylt av ubeskrivelige plager. Opp gjennom årene har barn (fra 6 måneder og oppover) og voksne i et ufattelig stort omfang lidd av D-vitaminmangel – det var prisen man måtte betale for å bosette seg så langt nord. Spesielt utbredt var D-vitaminmangelen på 1600- og 1700-tallet, noe som trolig hadde sammenheng med at man i større grad flyttet inn til byene.

Tilstanden ble beskrevet i den medisinske litteraturen for første gang rundt 1750 av, som så ofte på den tiden, to engelske leger. Tilstanden fikk i resten av verden navnet «rakitt», men ble i Sverige omtalt som «engelsk syke». Sykdommen begynte som regel med alvorlige fordøyelsesproblemer og, hos barn, ubeskrivelig sippethet – så fort mødrene tok i barna, skrek de av smerte. Konsekvensene av D-vitaminmangel gjorde skjelettet mykt, og hvis det ikke ble behandlet i tide, ble det deformert for livet – alvorlige misdannelser førte til omfattende handikapp og problemer for kvinner å føde barn. Omfattende tannskader og tidlig tannløshet var også vanlig, og forekom hos store deler av befolkningen.

Noen egentlig behandling fantes ikke før rundt år 1920, da tilstanden fikk sin forklaring – mangel på vitamin D. Den da bare 35 år gamle engelske forskeren Edward Mellanby ble den første til å indentifisere tilstanden D-vitaminmangel som forklaring på forekomsten av engelsk syke. Forsøkshunder som måtte leve kun på grøt, fikk ganske snart mangel på vitamin D, men kunne helbredes når man tilsatte fiskeleverolje i grøten. Senere påviste Edwards kone May Mellanby D-vitaminets omfattende evne til også å forebygge og helbrede tannskader, noe som har betydd utrolig mye for menneskeheten. I et langsiktig perspektiv kommer garantert oppdagelsen av D-vitamin til å bety betydelig mer – spesielt nå som penicillinæraen langsomt går mot slutten, og D-vitaminæraen bare er i startfasen.

D-vitamin er mye mer en et vitamin – det kontrollerer flere hundre viktige prosesser i kroppen

D-vitamin er ikke bare et vitamin i rekken av alle vitaminer som vi har lært om de siste 100 årene, det er også et betydningsfullt hormon og særlig en avgjørende faktor for en velfungerende tarmflora og immuninfeksjoner – egenskaper som først i de senere årene har fått skikkelig oppmerksomhet.

Annonse
Kjøp Velg helse - en bok av Stig Bengmark
  • Stigs beste råd for optimal helse
  • Alt om betennelse og tarmflora
  • Tips til det betennelsesdempende kjøkkenet

Lenge sto D-vitaminets egenskap – å støtte skjelettutviklingen/innleiringen av mineraler som kalsium og magnesium i skjelettet og dets evne til å forebygge rakitt (engelsk syke) hos barn og osteoporose (benskjørhet) hos eldre – helt i sentrum for interessen. For disse funksjonene trengs det åpenbart et relativt lite tilskudd av vitamin D, noe som forklarer at den anbefalte dagsdosen for barn og voksne lenge er blitt holdt på et lavt nivå. For å opprettholde en velfungerende tarmflora og en optimal immunfunksjon ser det imidlertid ut til at det trengs vesentlig høyere nivåer av D-vitamin i kroppen!

Sjeldent ved ekvator – svært vanlig i Norden

Forekomsten av D-vitaminmangel øker jo lenger fra ekvator man bosetter seg – det er prisen vi betaler for at vi har bosatt oss så langt nord. I Sverige er mild D-vitaminmangel snarere regelen enn unntaket, og det er blitt rapportert at mer enn 80 % av barn og ungdommer i øvre Norrland og mer enn 60 % i det sørlige Sverige (Göteborg) har dokumentert D-vitaminmangel. Men til tross for de gode forutsetningene som finnes, ser man nå også D-vitaminmangel ved ekvator – for mørkhudede mennesker er det ca. 5 ganger vanskeligere å ta opp vitamin D, og grunnen er de religiøse bestemmelsene i disse landene som krever at man skal dekke til kroppen, spesielt kvinnene. Dette har også skapt et stort problem også i vårt land – mørkhudede fremviser her en betydelig økt sykelighet. Ved ekvator er sykdommer som f.eks. astma, diabetes type 1, inflammatoriske tarmsykdommer og multippel sklerose svært sjeldne.

Solen byr på det – her hjelper ikke bare kosten

Det er spesielt organene biskjoldbruskkjertelen, hjernen, nyrene, tarmene, tarmfloraen og skjelettet som er følsomme for lav tilgang til D-vitamin. Og kroppens behov for D-vitamin kan knapt dekkes utelukkende gjennom kosten. De viktigste kildene til D-vitamin i maten er fet fisk, egg og fet melk, men den mengden D-vitamin som slik kost kan bidra med, rekker ikke langt – ingen kan spise de store volumene av fet fisk og egg som i så fall skulle være nødvendige. Det finnes bare én naturlig utvei som dekker behovet – å oppholde seg i solen og eksponere huden for å få tilstrekkelig med D-vitamin. Solens oppgave er å forvandle kolesterolet som finnes i huden til D-vitamin, noe som normalt lagres i kroppen for fremtidige behov. Så langt fra ekvator som Sverige ligger, kan dette bare skje i sommerhalvåret.

 

I vinterhalvåret skjer det ingen nysyntese, og lageret tynnes raskt ut – for hver 6-ukersperiode etter september halveres vårt lager av D-vitamin. Dette gjør at lagrene er ytterst tynne frem mot mars–april – en periode da nye sykdommer ofte debuterer og andre kommer tilbake, f.eks. depresjoner og inflammatoriske tarmsykdommer.

Å sole seg, spesielt midt på sommeren, er ytterst effektivt. En times soling av hele kroppen midt på dagen gir ca. 50 000 IE – bare 10–15 minutter i solen dekker behovet for flere dager. Det er delvis en misoppfatning at man ikke skal sole seg midt på dagen – det er nettopp det man skal – men forsiktig og uten å brenne seg!

Solen har nemlig i prinsippet to forskjellige slags «stråler», den skadelige/kreftfremkallende UV-1, og den her sunne UV-2. Fordelingen mellom sunne/skadelige UV-stråler er absolutt best midt på dagen. Det er altså bedre å sole seg kort midt på dagen enn i lengre tid tidligere eller senere på dagen – man utsettes riktignok for litt mer av skadelige stråler, men drar utrolig mye mer nytte av sunne stråler!

D-vitaminmangel bidrar til mange sykdommer – nesten ALLE

D-vitaminmangel er blitt beskrevet å ha sammenheng med bl.a. disse tilstandene: allergi generelt, Alzheimers sykdom, astma, autisme, blodforgiftning, kreft, Crohns sykdom, cystisk fibrose, degenerasjon av gule flekker (macula), depresjoner, diabetes 1 og 2, dårlig hørsel, dårlige sportsprestasjoner, eksem, epilepsi, fedme, forkjølelse, for tidlig aldring, graviditetsproblemer og forløsningsproblemer, hjertesykdommer, hull i tennene, høyt blodtrykk, infeksjoner, infertilitet, influensa, lungesykdommer inkl. KOLS, migrene, multippel sklerose, muskelsmerter, munnsykdommer som tannkjøttbetennelse, karies og tannløsning, nyresykdommer, Parkinsons sykdom, psoriasis og andre hudsykdommer, revmatiske sykdommer, schizofreni, tuberkulose og vaginal utflod.

D-vitaminmangel trenger ikke å foreligge ved akkurat det tidspunktet når sykdommer debuterer, både multippel sklerose og Parkinsons sykdom har f.eks. en sterk sammenheng med perioder med D-vitaminmangel tidligere i livet. Studier viser at de fleste av de som kommer til sykehuset med kronisk sykdom, har D-vitaminmangel: fedmeoperasjon 57 % (mørkhudede 79 %), nyretransplantasjon 67 % (mørkhudede 95 %), operasjon av kronisk betennelse av bukspyttkjertelen 77 %, og for å gjennomgå hofte-/kneprotese 85 %. Det skulle ha vært svært interessant å vite hvor mange av disse behandlingene/operasjonene man hadde kunnet unngå hvis man hadde tilfredsstilt behovet for D-vitamin tidligere i livet.

D-vitaminets evne til å forebygge influensa og andre sesonginfeksjoner er fenomenal

 

Det er sikkert og visst at store epidemier av influensa i historien, f.eks. spanskesyken, krevde flere millioner liv på grunn av at de fleste hadde mer eller mindre mangel på D-vitamin. Det er spesielt viktig å vite at D-vitamin akkurat som pro- og synbiotika, slik det også er blitt påvist i flere studier, har en fenomenal evne til å holde infeksjonene og influensaen unna, som så ofte rammer befolkningen om våren når D-vitaminmangelen i kroppen er på det laveste. Det finnes faktisk ingen medisin som kan konkurrere med D-vitamin i å motvirke dette.

Mens 25 % av dem som ikke fikk D-vitamintilskudd, utviklet influensa om vinteren, fikk bare 3 % av dem som har fått 800 IE (20 µg) D-vitamin per dag influensa. Og de som hadde fått 2000 IE (50 µg) per dag, hadde overhodet ingen tegn på influensa.

Regelmessig tilførsel av D-vitamin reduserer sykeligheten dramatisk og sparer samfunnet for milliarder

Hvis alle innbyggere i Europa alltid hadde normale D-vitaminnivåer, ville hyppigheten av en rekke sykdommer ha minsket radikalt. Et amerikansk-europeisk forskningsprosjekt (Gant WB et al Prog Biophys Mol Biol 2009;99:104-113) brukte metoder som er blitt utviklet av helseøkonomiprofessor Bengt Jönsson på Handelshögskolan i Stockholm, for å kartlegge hvilke effekter det skulle få om man sørget for at alle innbyggere i EU alltid hadde normalt D-vitaminnivå i blodet. De satte grensen for D-vitaminmangel til et svært lavt nivå (40 ng/ml), og i dag er nesten alle forskere og dessuten myndighetene i en del land enige om at det bør ligge på nesten det dobbelte (70 ng/ml). 40 ng/ml når man i de fleste tilfeller med et daglig inntak på 2000–3000 IE (50–75 µg) vitamin D, og kostnaden for å nå dit (informasjon, testing, kostnader for vitamin D osv.) beregnes å være 10 millioner euro per år (ca. 105 millioner NOK). På den annen siden beregnes vinningen (redusert kostnad for sykelighet/helsebudsjett) å bli ikke mindre enn 187 milliarder euro per år (ca. 2000 milliarder NOK) – noe som tilsvarer 36 % av helseomsorgens indirekte kostnader i EU og 28 % av de direkte kostnadene.

Dette vil innebære en utrolig reduksjon av sykdommer: en beregning er at hjerte- og karsykdommer (for det meste hjerteinfarkt og slag) vil minske med opptil 14 %, infeksjoner inkl. influensa med opptil 7 %, diabetes type 2 med opptil 7 %, kreft med opptil 6,4 %, osteoporose (benskjørhet) med ca. 1,5 % og multippel sklerose med minst 1 %. Mye taler for at tarmfloraen og immunsystemet gjerne ser et høyere nivå i kroppen av vitamin D – i dag kan vi bare spekulere i hvilke enda større vinninger vi forhåpentlig skulle ha fått dersom vi hadde satt grensen til 70 ng/ml.

Det er på høy tid vi tar vare på kunnskapen

Man skulle tro at informasjon av dette slaget ville skape febrilsk aktivitet blant helsepolitikere i Europa, men slik har det ikke vært før, og er det heller ikke nå. Man tenker med en gang på Alf Henriksons dikt:

«Det var som det var, tills det blev som det blev.
Det blir som det blir, när det är som det är.
Det är som det är, tills det blir som det blir.

Faran är att det blir som det var.»

For mange år siden var jeg medlem av en statlig utredning (Öppen vårdutredning i 1969), en av de utredningene som kom før byggingen av mange hundre helsestasjoner i landet. I rapporten fra utredningen talte vi for at en av helsestasjonens aller viktigste oppgaver skulle være å informere om helse, undervise om helse og aktivt jobbe med forebyggende tiltak. Det ble mange hundre helsestasjoner, men ingen forebyggende tiltak, og slik er det fortsatt i dag. Ikke noe landsting betaler f.eks. for en prøve på vitamin D i dag, med mindre det foreligger symptomer på D-vitaminmangel.

Hvilket nivå av D-vitamin skal man etterstrebe?

Nylig ble det publisert studier som viser at afrikanere som lever på landsbygda, har et D-vitaminnivå på mellom 115 og 125 ng/ml – altså et mye høyere nivå enn det vi ser i Nord-Europa. EUs spesialutnevnte vitenskapelige komité anbefaler som standardinntak opptil 50 µg (2000 IE, 1 µg = 40 IE) som øvre grense for daglig inntak for voksne, og 25 µg (1000 IE) for barn.

Det er et svært stort problem at det foreligger så store individuelle forskjeller. For eksempel har jeg truffet idrettsutøvere som nøye følger sine D-vitaminverdier ved å la amerikanske laboratorier regelmessig analysere deres D-vitaminnivåer, og de har fortalt at selv om de tar 10 000 IE (250 µg), har de store problemer med å komme seg over 70 ng/ml. Opptaket forbedres hvis man samtidig inntar fett, men det løser ikke problemet fullstendig. Forskerne er enige om at eldre mennesker med tynnere hud har en dårligere evne til å danne vitamin D, og også dårligere opptak og derfor trenger større dose – sikkert det dobbelte. Jeg og kona mi tar 5000 IE (125 µg) per dag året rundt, noe som fører til et nivå på drøyt 80 ng/ml, mens min noe yngre kone når et «afrikansk» nivå på drøyt 120.

Tenk om helsestasjonene kunne få ressurser til å teste nivået av D-vitamin? Jeg snakker ofte varmt om viktigheten av forebyggende helseomsorg for å hindre kostbar sykepleie. Jeg kan bare fortsette å mase og håpe at politikerne våre en dag skal innse hvilke besparelser som kan gjøres. Å gi mulighet til tester av D-vitaminnivået er et utmerket eksempel.

Mer fra Prof. Bengmark