Giftstoffer som kommer fra tarmen

Denne kronikken er skrevet av Stig Bengmark – professor emeritus, forsker, foreleser og forfatter. Les flere av Stigs kronikker her.

I flere tidligere kronikker har jeg vært inne på forskjellige giftstoffer og deres negative effekter for kroppen. Blant annet har jeg viet en hel kronikk til miljøgifter og en annen omfattende kronikk om de giftstoffene vi produserer når vi utsetter mat for høy temperatur – såkalt AGE og ALE. I dag skal det handle om noen andre gifter – de som kommer fra tarmen. Min hovedinteresse i det siste er betennelse som er blitt skapt i tarmen og som fører til kroniske sykdommer. Jeg er svært ivrig etter å spre den kunnskapen som jeg har samlet i løpet av mange års forskning. Denne kronikken kommer spesifikt til å handle om betennelse, gifter som dannes i tarmen, nyrer og dialyse.

Ondartede bakterier er eksperter på å produsere giftstoffer

Jeg kommer ofte tilbake til hvor viktig det er å ta våre på de godartede bakteriene i tarmen vår. Når vi ikke passer godt nok på de godartede bakteriene våre, forsvinner/mister de sin dominans i tarmen og gjør at de ondartede og sykdomsfremkallende tarmbakteriene tar over store deler av tarmfloraen. Konsekvensene uteblir ikke, og alle ulemper med en dårlig fungerende tarmflora (dysbiose) viser seg raskt – for oss alle, men særlig for utsatte grupper som f.eks. de kronisk nyresyke og spesielt de som regelmessig behandles med dialyse og som har alvorlig nedsatte immunfunksjoner.

Mikrobiota har hovedansvaret for helsen vår

De 1,5 kg med bakterier som vi har i tarmen vår, mikrobiotaen, må vi ta oss av med bl.a. daglig tilførsel av kost som de godartede bakteriene trenger for sin vekst og eksistens (massevis med grønt – helst rått – og mye magnesium). Dessverre spiser ikke moderne mennesker slik mat i tilstrekkelig grad. De fleste setter heller sin lit til fabrikkprodusert mat og raffinert kost som brød, pizza, pasta, kokt ris og kokte rotfrukter – mat som tas opp allerede i den øvre delen av tynntarmen, og hvorav en svært liten del når ned til tykktarmen der de «sultne» nyttige bakteriene finnes. Slik mat er absolutt ikke kost for bakterier. Med slik dårlig kost endres tarmfloraen tvert imot raskt i negativ retning, de godartede bakteriene forlater frivillig scenen og lar de ondartede bakteriene ta over og dominere tarmen.

Mikrobiotaens spesialitet – å bryte ned proteiner og eliminere proteinbundne gifter

Tarmfloraen (mikrobiotaen) har flere viktige oppgaver. Den hjelper blant annet til med å utvinne nyttige stoffer av forskjellige slag fra planter og for den saks skyld også dyrebasert føde: næringsstoffer, antioksidanter og vitaminer. En annen viktig oppgave for mikrobiotaen er å medvirke til nedbrytningen av konsumerte proteiner på en effektiv måte – en spesialitet som er svært viktig. Nedbrytning av proteiner medfører nemlig alltid en viss frigjøring av såkalte uremiske toksiner, som utgjør en stor belastning for nyren hos oss alle, og ikke minst hos alvorlig nyresyke. En velfungerende mikrobiota kan effektivt gi bedre forutsetninger for både nedbrytning og eliminering av disse uremiske toksinene – en egenskap som burde utnyttes bedre hos de nyresyke, spesielt ettersom dette er det området der dialysebehandling ikke er fullkomment.

En velfungerende mikrobiota forventes å redusere betennelse i kroppen radikalt, øke effektiviteten hos ens eget immunforsvar og indirekte beskytte mot gjentatte infeksjoner, kroniske sykdommer og for tidlig aldring. Pasienter som lider av kronisk sykdom som Alzheimers sykdom, ADHD, diabetes, kronisk lungesykdom (KOLS), kronisk leversykdom og kronisk nyresykdom (ofte kalt ESRD – end stage renal disease – men kalles her i fortsettelsen dialysepasienter), mangler alltid en velfungerende mikrobiota og burde alltid tilføres som tilskudd med synbiotika (en kombinasjon av prebiotiske fibre og spesifikke laktobasiller/probiotika).

Dialyse-pasienter mangler den beskyttelsen som mikrobiotaen gir

Akkurat som pasienter med kronisk leversykdom, kronisk lungesykdom, Alzheimer, diabetes og HIV-pasienter har dialysepasienter et immunsystem som fungerer dårlig, og lider av et høyt trykk av kronisk betennelse. Dialyse er en effektiv metode for å eliminere mange av de giftstoffene som daglig dannes i kroppen vår, men den har sine begrensninger og er langt fra så effektiv som man skulle ønske. Daglig inntak av effektive synbiotiske produkter bør kunne utgjøre et effektivt supplement i prosesser som:
• Eliminasjon av uremiske toksiner
• Eliminasjon av bakteriegiften endotoksin
• Eliminasjon av alle andre gifter som tilføres utenfra, hormonrester, legemiddelrester m.m.

Pasienter med kronisk nyresykdom anbefales ofte å være forsiktig med f.eks. inntak av frukt, mest for å motvirke et overskudd av kalium som lett oppstår hos den nyresyke. En ulempe med dette er selvsagt at dette også begrenser tilførselen av andre nyttige stoffer – antioksidanter og mineraler, særlig magnesium (men også korte fettsyrer, som er så viktige for vekst og formering av de gode bakteriene i tarmen, og dessuten for å hindre lekkasje av giftstoffene gjennom tarmveggen).

Sykdomsfremkallende tarmbakterier er vanlige hos nyresyke som får dialysebehandling

Det er velkjent at dialysepasienter lider av høyt nivå av såkalt oksidativt stress, noe som skaper forutsetninger for hjerte- og karsykdom, metabolsk syndrom, avmagring/anoreksi, anemi og andre komplikasjoner. Også kronisk tretthet er spesielt vanlig i denne gruppen. Det finnes ikke bare uremiske gifter i blodet hos dialysepasienter, men ikke rent sjelden også hele eller deler av tarmbakterier. En nylig publisert studie fant DNA av sykdomsfremkallende tarmbakterier hos ikke mindre enn 20 % av dialysepasienter (Wang F et al.Nephrology 2012;17:733-738).

Ikke rent sjelden finner man også ondartede bakterier i blodet til dialysepasienter, f.eks. Klebsiella spp, Proteus spp, Escherichia spp, Enterobacter spp og Pseudomonas spp, helt parallelt med tegn til ekstra forhøyet betennelse i kroppen og også svekket stoffskifte/metabolisme, økte nivåer av D-laktat i plasma, økt C-reaktivt protein og økt interleukin-6 – de siste er særlig tegn på økt betennelse i kroppen.

Det største problemet – opphopning av avfallsprodukter

Det fremste målet med dialysen er å identifisere og eliminere «organiske avfallsprodukter». Mellom 90 og 100 slike «avfallsprodukter» er blitt identifisert. De fleste av disse kommer fra nedbrytning av aminosyrer (ikke minst tryptofan og tyrosin), som ofte inntas i langt større mengder enn det kroppen trenger og dessuten er vanskelig å bryte ned hvis tarmfloraen ikke fungerer godt (noe som alltid er tilfellet hos dialysepasienter). Tryptofan og tyrosin forekommer rikelig i frø og nøtter, kjøtt av ulike slag, ost, skalldyr, fisk og egg. Tyrosin finnes dessuten i rikelige mengder i sjøgress (spirulina).

Dysbiose og lekkende tarm

Det er rapportert mye mer lekkasje av bakteriegifter som indoksylsulfat og p-cresolsulfat hos pasienter som gjennomgår hemodialyse, enn hos dem som regelmessig gjennomgår peritonealdialyse (Pham NM et al. Clin J Am Soc Nephrol 2008;3:85–90).

Tarmproblemene hos de nyresyke har vært kjent i flere tiår, og på denne bakgrunnen er det fullstendig ufattelig at man ikke har gjort spesielt mange forsøk på å rekondisjonere tarmen, redusere giftproduksjonen og stoppe lekkasjen inn i kroppen av bakteriegifter. Derfor er det spesielt gledelig at det nylig ble publisert studier som viser at tilførsel av prebiotiske fibre i en så liten mengde som 10–20 gram per dag, signifikant minsker mengden av bakteriegiften p-cresolsulfat i blodet (Meijers BK et al. Nephrol Dial Transplant 2009;25:219–224). Dette burde stimulere til flere studier – den synbiotiske sammensetningen som jeg har arbeidet med daglig i mer enn 15 år, inneholder 10 g av bestemte prebiotiske fibre.

Probiotika til dialysepasienter har betydelige positive effekter

Allerede i probiotikaæraens barndom ble det gjort en liten studie med lovende resultater. Åtte hemodialyse-pasienter fikk tilført Lactobacillus Acidophilus, en laktobasill som er vanlig i yoghurt. Behandlingen reduserte effektivt giftstoffet dimetylamin (DMA) i blodet, fra i gjennomsnitt 224 til i gjennomsnitt 154 µg/dl (p < 0,001) (Simenhoff ML Miner Electrolyte Metab 1996;22:92-96). Det er verdt å merke seg at man samtidig kunne observere at nivået av den kreftfremkallende giften nitrosodimetylamin ble redusert med omtrent 50 % (fra et gjennomsnitt på 178 til 83 ng/kg). Man skulle tro at disse erfaringene ville ha stimulert til en flom av studier på bruk av mer spesifikke pro- og synbiotika, men slik ble det dessverre ikke.

En nyvakt interesse

Det skulle ta 15 år før neste studie ble publisert, også denne gang brukte man en altfor liten dose av laktobasiller og utførte den på altfor få pasienter (9 stykker), og dessuten i en altfor kort periode (2 uker). Denne gang prøvde man en synbiotisk sammensetning – 10^8 Lactobacillus casei strain Shirota, 10^8 Bifidobacterium breve, (Yakult) og 4 g galakto-oligosakkarider – et velkjent prebiotikum. Til tross for alle ulemper med måten studien ble utført på, fant man betydelig lavere nivåer i blodet av giftstoffet p-cresol samt en redusert grad av forstoppelse (Nakabayashi I et al. Nephrol Dial Transplant 2011;26:1094-1098).

En metaanalyse viser unike muligheter med behandling med pre-, pro- og synbiotika på dialysepasienter

Allerede året etter, i 2012, ble den første metaanalysen publisert – en analyse av alt som er blitt publisert før denne datoen med tilførsel av pre-, pro- og synbiotika til dialysepasienter. Den konstaterer, som det allerede er blitt påpekt ovenfor, at observasjonene i hver enkelt studie er basert på altfor få pasienter, for lave doser av laktobasiller og altfor korte studieperioder, men at det likevel finnes sterke indikasjoner på at synbiotisk behandling effektivt reduserer nivåene i blodet av bakteriegiftene indoksylsulfat og p-kresolsulfat (Rossi M et al. Int J Nephrol 2012;2012:673631).

2013 ble 16 nyresyke koreanske barn i en studie som varte i 12 uker behandlet med den velkjente italienske probiotiske sammensetningen VSL#3 (består av åtte forskjellige godartede bakterier i høy dose). Nivåene i blodet av indoksylsulfat og p-kresylsulfat måles etter 4, 8 og 12 uker, men dessverre uten at noen effekt kunne påvises (Hyun HS et al Korean J Pediatr 2013;56:159-164) – dessverre har nettopp VSL ofte vist seg å være ineffektivt i forskjellige situasjoner.

Pro- og synbiotika er effektivt til å «slå ned« betennelse

I år ble det publisert en taiwansk studie som gir store håp. I denne studien fikk 39 pasienter i 6 måneder enten tilført en probiotisk sammensetning (bestående av en milliard av tre forskjellige bifidobakterier pluss én milliard av Lactobacillus plantarum A87). Dette skal sammenlignes med maltodekstrin som placebo.

Flere betennelsesindikerende markører (cytokiner) og nivåene av endotoksin ble målt før og etter avsluttet behandling. Målingene viste betydelige forbedringer i gruppen som ble behandlet med probiotika. Spesielt ble nyrefunksjonen bedre bevart i gruppen som ble behandlet med probiotika (Wang IK et al Benef Microbes. 2015 E-pub). Det er viktig å poengtere at også denne studien ble basert på et altfor lite pasientgrunnlag, og at denne probiotikasammensetningen ikke inneholdt noe tilsatt fiber, og særlig at den inneholdt en altfor liten mengde laktobasiller – selv arbeider jeg med doser som er det mangedobbelte.

Synbiotisk behandling er et utmerket supplement til dialyse

Nye filtre har muliggjort en stadig mer effektiv dialysebehandling, men betydelige problemer gjenstår, ikke minst når det gjelder en effektiv eliminering av såkalte azotemiske toksiner (nitrogenholdige stoffer) og spesielt stoffer som er kraftig proteinbundet (Davenport A Hemodial Int. 2014 Oct;18 Suppl 1:S43-7). Muligheten for å eliminere disse ved hjelp av dialyse er langt fra det man kan ønske. Til disse stoffene hører bl.a. P-cresol, som er spesielt knyttet til en høy grad av betennelse, økt grad av hjerte- og karsykdommer hos ikke-diabetikere og økt dødelighet blant dialysepasienter (Krieter DH et al Nephrol Dial Transplant 2010;25:212–21, Sirich TL et al. Semin Nephrol. 2014 Mar;34(2):106-17.) Ikke minst er det viktig at synbiotisk behandling har store muligheter til å eliminere en ofte observert, svært plagsom tretthet hos dialysepasienter, og iblant også transplantasjonspasienter.

Enligt Sirich et al (Sirich TL. Semin Dial. 2015;28:75-80, Sirich TL et al Clin J Am Soc Nephrol. 2014;9:1603-1610. Sirich TL et al Semin Nephrol. 2014;34:106-117) finnes det dessuten flere nærmest uidentifiserbare proteinbundne toksiner som dialysen er dårlig til å eliminere, og med kliniske effekter som ikke på langt nær er klarlagte. Og disse kan ha enda større negative effekter i kroppen enn t.o.m. pCS. Synbiotisk behandling gir store muligheter for å eliminere akkurat slike proteinbundne toksiner, og med det tilby et viktig supplement til en ellers så fremgangsrik dialysebehandling ved fremskreden nyresykdom.

Nyrebehandling er en ugjennomtrengelig, lukket borg

Hos to grupper pasienter har det vist seg å være nesten umulig å få i stand kliniske studier med synbiotika – hos dem med HIV samt nyresyke. Her ser big business ut til å vokte sine territorier ekstra godt. Til slutt fikk jeg tillatelse til en liten studie med HIV i California, men i minst 15 år har jeg villet få i stand kliniske studier med Synbiotics hos kronisk syke – men uten å lykkes. Jeg har besøkt, forelest for, forsøkt å overbevise nyreleger verden om – alt fra ledende klinikker i Stockholm og London til såkalte u-land – uten hell. Det har ikke manglet entusiasme hos nyrelegene, men i siste liten dukker det alltid opp et legemiddelfirma eller lignende som betaler store summer for «en absolutt nødvendig» utprøving av et nytt legemiddel, et nytt filter eller lignende.

Er det noen som kan fortelle meg hva jeg kan gjøre for å komme videre?