IBS – Verdens vanligste sykdom?

Denne kronikken er skrevet av Stig Bengmark – professor emeritus, forsker, foreleser og forfatter. Les flere av Stigs kronikker her.

Irritable bowel syndrome (IBS) er i høy grad en middelaldrende sykdom. Man regner med at hver fjerde person i arbeidsdyktig alder i vesten lider av den – to tredjedeler er kvinner og en tredjedel menn – dessuten rammes kvinnene hardere enn menn. Av dem som rammes har ca 40% en mildere form av IBS, 35% rammes av en mer moderat/fortsatt ganske tålelig form av IBS, men 25% – hver fjerde voksen – lider av en komplisert og ytterst invalidiserende form av sykdommen. Ikke mindre enn ca 12 prosent av primærhelsetjenestens pasienter rapporteres i USA å være pasienter som lider av symptomer som er relatert til IBS, noe som beregnes å føre til mellom 2.5 og 3.5 millioner legebesøk, bare i USA. Det overordnede problemet er at ingen lege kan stille diagnosen uten å først ha utelukket andre og mer alvorlige diagnoser som kreft i en eller flere av bukhulens “mange” organer.

IBS belaster samfunnet med høye kostnader og den enkelte person med mye lidelse.

IBS-pasientene burde kunne diagnostiseres umiddelbart, men dette er ikke tilfellet – det rapporteres i gjennomsnitt fem legebesøk før man stiller diagnosen IBS. De som lider av IBS bruker dobbelt så mange sykedager sammenlignet med gjennomsnittet av sykemeldte. Dessuten vet man at mange personer med IBS er så hardt rammet at de blir tvunget til å jobbe deltid oftere enn gjennomsnittet. Det er blitt beregnet å koste det amerikanske samfunnet ikke mindre enn 21 milliarder dollar, og dette kun for fravær fra jobben.

Kvinner rammes dessuten spesielt hardt fordi de i tillegg altfor ofte må gjennomgå unødvendige kirurgiske inngrep som fjerning av livmor og eggstokker, men også fjerning av blindtarm i et forsøk på å få kontroll på disse tarmproblemene. Man har også ofte blitt utsatt for helt unødvendige antibiotikakurer, alt i håp om å i det minste tilfeldigvis få kontroll på problemene og – merkelig nok – ser det noen ganger ut til å ha hjulpet.

Symptomene på IBS varierer mye

Grunnleggende problemer ved IBS er naturligvis “vondt i magen”, problemer som ikke sjelden blir verre når man har spist og ofte bedre i løpet av en stund “etter at man har hatt avføring”. Forstoppelse og/eller diaré dominerer og ikke sjelden skifter det mellom disse to tilstandene. Avføringen følger ikke et skjema, men er meget uregelmessig. Problemene kommer og går og er i perioder ofte helt borte. Oppblåsthet, gassdannelse, lyder og rumling hører også til bildet. Konsistensen på avføringen skifter fra dag til dag mellom hard og løs, ofte kommer en hard klump først som etterfølges av diarélignende avføring – man føler seg ofte aldri “helt ferdig”, men besøker toalettet gjentatte ganger på samme måte som man også tørker og tørker seg igjen og igjen.

Hva kan man gjøre?

IBS går ikke sjelden parallelt med andre tilstander som overfølsomhet overfor laktose, men også gluten. Tidligere har derfor laktosefri og/eller glutenfri kost ikke sjelden medført en viss lindring. I de seneste årene har man imidlertid identifisert en sammenheng mellom manglende evne til å nedbryte spesielt vanskelig nedbrytbare fibre som kalles fruktaner, et samlebegrep for diverse vanskelig nedbrytbare plantefibre av monosakkarid-, oligosakkarid- eller polysakkaridnatur. Man har derfor fremstilt en liste med hundrevis av matvarer som man anbefaler bør unngås – en liste som har fått navnet Fodmap. Dessverre gir en streng implementering av “Fodmap”-redusert ernæring ikke lindring hos alle – ca 25% viser faktisk fortsatt ubehag.

Mat med høye verdier av FODMAPs

  • Fruktose: Eple, pære, fersken, mango, vannmelon, konservert frukt, tørket frukt, honning, juice.
  • Fruktaner- og eller galaktaner: Hvete og rug i større mengder (brød, pasta, kjeks). Brokkoli, rosenkål, hodekål, løk, hvitløk, erter, belgfrukter.
  • Polyoler (sukkeralkoholer): Eple, aprikos, kirsebær, nektarin, plommer, avokado, champignon, blomkål. Søtningsmidler f.eks. sorbitol, mannitol, xylitol.
  • Laktose: Melk, yoghurt, kremost.

Mange av de “forbudte” grønnsakene har i løpet av årene blitt beskrevet som spesielt nyttige – det gjelder ikke minst de mest fruktanrike som bananer (spesielt umodne), løk, hvitløk og også jordskokker. Banan har høyt innhold av diverse ulike helsefibre, næringsstoffer og mineraler, gir rask metthetsfølelse og det er rapportert at den bidrar til vektreduksjon og kontroll av diverse kroniske sykdommer. Samme erfaring rapporteres ved hyppig inntak av f.eks. jordskokker som i studier har vist å bidra til å holde diverse kroniske sykdommer borte.

Løsningen heter Synbiotics

Bare en håndfull av tarmens bakterier klarer å bryte ned fruktaner og mye taler for at moderne mennesker i den vestlige verden aldri ble kolonisert med disse “spesialistene”, eller de har mistet dem på et tidlig stadie fordi de har gjort dem “arbeidsløse/kostløse” – man har rett og slett ikke spist fruktanrik kost – så ille er det ofte.

Løsningen ble allerede presentert i 1994 ved et jordbruksforskningsinstitutt i Braunschweig i Tyskland; Marina Müller og Dorothee Lier. De beskjeftiget seg med forskning med relasjon til ensilering. Manglende nedbryting/dekomposisjon av fruktaner er også en bekymring ved langtidsoppbevaring av dyrefor, noe jeg ikke var klar over. Müller og Lier testet ikke mindre enn 712 stammer av laktobasiller, alle gjenvunnet fra planter, hovedsakelig gress.

Les og la deg overraske: Bare 16 av disse laktobasill-stammene kunne bryte ned phlein, en fruktan med ikke mindre enn 5 bindinger, og bare 8 kunne bryte ned inulin – det kanskje mest kjente og i dag anvendte prebiotukumet.  Disse melkesyrebakteriene ble identifisert som Lactobacillus paracasei subsp. paracasei, Lact. plantarum, Lact. brevis and Pediococcus pentosaceus – tre av dem, imidlertid ikke de samme stammene, inngår i min Synbiotic 2000. Alle stammer av Lact. paracasei subsp. Paracasei som ble testet, viste seg å ha evnen til å bryte ned fruktaner. Andre melkesyrebakterie-stammer hadde det litt vanskeligere. De fleste andre som ble testet bortsett fra to stammer av Lact plantarum hadde større vanskeligheter med å bryte ned inulin enn phlein.

Mangler i dag hos store deler av den menneskelige befolkning

Vår bakterieflora tynnes sakte, men sikkert ut og denne uttømmingen fortsetter også i dag. At dette er tilfellet har vi nå visst i snart førti år uten å gjøre noe nevneverdig ved det. Det ble vist allerede i 1983 av en svært fremstående amerikansk mikrobiologiforsker, Steven Finegold, og kunne senere bekreftes av mine kollegaer i teamet om det som skulle bli Probi, som vi startet med på slutten av 1990-tallet.

Det sto tidlig klart at det var kun de fruktanfermenterende laktobasillene: Lb plantarum og Lp paracasei, som ble rammet hardest av uttømmingen av “bakterieorganet”. Det var ingen tilfeldighet at det ble en lab (lactic acid bacteria) plantarum stamme som ble Probis paradebakterie, noe den også er i dag og som kom til å bli den bakterien man fremstilte helsedrikken ProViva på.

Men personlig ønsket jeg å gå videre, noe den daværende strukturen av Probi ikke tillot. Jeg ville i første rekke lete etter nye laktobasiller, ikke i menneskets utarmede tarm, men i naturen, akkurat slik Müller og Lier hadde gjort. Det var via denne nye tilnærmingen at vi til slutt fant flere laktobasiller med uventet sterke immunfunksjoner, hvorav tre kom til å inngå i min forskningskomposisjon: Synbiotic 2000.

Jeg ble også drevet av en ytterligere ambisjon, nemlig å tilføre nyttige fibre til de valgte laktobasillene – prebiotika – med det formål å bruke dem som “reisekost” på reisen ned til den endelige “arbeidsplassen” – tykktarmen. Vi valgte å tilsette fire fibre som er kjent fra den vitenskapelige litteraturen for sine magiske virkninger, hvorav en av de valgte fibrene ble en fruktan – inulin.  Idag er kombinasjonen av pre- og probiotika – nå kalt synbiotika –velkjent for sine sterke helsefremmende effekter.

Sluttord

Jeg har nølt med å skrive denne kronikken. Det føles ydmykende at det ikke har lyktes meg å forankre kunnskap og forskning som jeg har båret på så lenge. Det skyldes til dels det faktum at mitt fokus hovedsakelig har vært innstilt på alvorlig syke i intensivhelsevesenet – pasienter med relasjon til mitt yrke – kirurgi. Også her har vi påvist dramatiske effekter av Synbiotics, men det har ikke lyktes oss å forankre det i en medisinsk verden som nesten utelukkende fokuserer på at kuren er et kjemisk stoff – ikke hele planter og absolutt ingen bakterier.

Nå begynner den å anvende at man skal holde planter borte – ”Fodmap” – for å føle seg bra – men foreløpig er det å «spise massevis av planter» knapt inkludert i terapireservoaret.

Mitt råd er: “Kast Fodmap-papirene i avfallsdunken” – det er det eneste de fortjener. Vær på utkikk med lys og lommelykt etter de fruktanbakteriene du har mistet – de finnes rundt deg overalt på voksende planter – de er der for å beskytte og gi næring til den planten som bærer dem.

Jeg vil gjerne tilføye en opplysning:

Tykke mennesker har en nesten fullstendig mangel på fruktanfermenterende paracasei og plantarum – kan det ha en sammenheng? Vi trenger fruktanmat – det bidrar til at vi spiser mindre? Fruktanmat er mindre fetende? Fedme forekommer ofte parallelt med IBS. Og – IBS rammer kvinner oftere enn menn. Jeg kjenner ikke svaret – det er i hvert fall verdt å fundere på.

Jeg har i hvert fall fått mye inspirasjon fra to kvinner, Marina Müller og Dorothee Lier, jeg synes de fortjener EN LITEN NOBELPRIS – de fant fram til noe som kan være nøkkelen til en av jordens virkelige plager – IBS.

 

Mer fra Prof. Bengmark